Gastric bypass, veien til et lettere liv

25. januar 2011 gjennomgikk jeg en gastric bypass operasjon ved Aker sykehus. Jeg hadde da stått på venteliste siden mai 2008, og begynt å få flere og flere komplikasjoner av overvekten min. Høyt blodtrykk, diabetes 2, ledd- og muskelsmerter og bevegelsesproblemer som de mest plagsomme og alvorlige.

Jeg var forberedt på å vente ennå lenger, så når telefonen fra Aker kom fredag 9. januar med spørsmål om jeg var klar til å opereres allerede 25. januar fikk jeg mildt sagt sjokk. Men selvsagt sa jeg ja, mens jeg hulket og gråt, og startet rett på den påkrevde lavkalorikuren man skal ha før operasjonen (for å gjøre forholdene i buken best mulig for kirurgene). En litt tøff periode, å leve på 1000 kcal om dagen, da blir det mye knekkebrød, salat og kyllingfilet! Men det gikk bra, jeg ville jo ikke risikere komplikasjoner bare fordi jeg heller ville spise pasta og brødskiver.

Hva er en gastric bypass operasjon?
Det er en operasjonsmetode hvor man kobler ut en større del av magesekken og tynntarmen. Operasjonen foregår stort sett laparaskopisk, gjennom 5 små åpninger på maven. Kun en liten magesekk blir igjen; ca. 30 ml. Den lille magesekken kobles direkte til tynntarmens mellomste del. Disse to tingene gjør at man får plass til veldig lite mat (pga liten magesekk), og næringsopptaket blir betydelig mindre (pga omkoblet tarm). I tillegg virker omkoblingen inn på både nerve-og hormonkontrollsystemene som styrer fordøyelsen. Dette medfører at de fleste mister store deler av sultfølelsen og trangen til å overspise.

Det er selvsagt en viss risiko forbundet med en slik operasjon. De generelle komplikasjonene er bl. a sårinfeksjon, blodpropp, lungebetennelse og urinveisinfeksjoner. Det er også fare for lekkasje i overgangen mellom magesekk og tynntarm, noe de er veldig obs på mens man ligger på sykehuset etter operasjonen. Senere vil man ha risiko for å utvikle tarmslyng, brokk og gallesteiner. I tillegg kan man få helseproblemer pga næringsmangel, men det kan forebygges ved å være ekstremt nøye med å ta alle tilskudd som anbefales (bl. a jern, vitaminer, kalsium og B12), og måle verdiene jevnlig. Man må også passe på å spise fettfattig slik at man unngår såkalt fettdiare og dermed mister flere næringsstoffer enn nødvendig.

De fleste vil gå ned ca. 75% av overvekten sin i løpet av det første året, og vil man ytterligere ned i vekt er det ikke lenger operasjonen alene som vil hjelpe deg med det. Da må man jobbe videre med fysisk aktivitet og sunn kost.

I tillegg til at man blir kvitt det meste av sin overvekt blir man som regel også kvitt overvektsrelaterte sykdommer. Man regner med at 80% blir kvitt sin diabetes 2 og 70% blir kvitt høyt blodtrykk. Høyt kolesterol, hormonforstyrrelser og infertilitet, andre hjertesykdommer, belastningssykdommer og søvnapné blir enten helt borte eller betraktelig redusert.

Min operasjonshistorie
Jeg ble som sagt operert tirsdag 25.januar. Jeg var førstemann den dagen, og allerede før kl. 9 lå jeg på operasjonsbordet. Ett par sekunder før jeg klatret opp på bordet hadde jeg lyst å nekte; jeg var ikke klar! Men jeg sa selvsagt ingenting, og rett etterpå var jeg borte. Operasjonen gikk bra, men de hadde litt problemer med å få lukket det ene såret. Det førte til at de måtte sy et ekstra sting i en bukmuskel, noe som ga meg store smerter i ettertid. I tillegg hadde de litt problemer med å få flyttet tarmen opp til den nye mavesekken, og operasjonen tok derfor litt lenger tid enn normalt. Men alt i alt, en vellykket operasjon.

Allerede på oppvåkningen skal man opp å sitte i en stol, og også gå litt. Det var litt tøft, jeg hadde store smerter i den sydde bukmuskelen, men ellers kjente jeg ikke noe til sårene. Jeg klarte å drikke vann og saft i små mengder, og utover kvelden kunne jeg fint gå rundt med litt støtte.

Dagen etter gikk jeg masse rundt i gangene for å bli kvitt luftsmerter og forebygge blodpropp. Måltidene besto av suppe, biola, næringsdrikker og yoghurt, og jeg drakk saft, vann og te uten problemer.
Dag 3 er normalt hjemreisedag, men blodprøvene viste en stigning i infeksjonsverdier, og jeg fikk ikke dra hjem. Det var veldig skuffende, for jeg sov så dårlig der. Men det var best å være på den sikre siden selvsagt. Fortsatte med å gå i gangene, drikke flytende næring og snakke med to koselige romkamerater.
Dag 4, og fortsatt stigende verdier. Det ble bestemt at jeg måtte ta en CT, og så evt. åpnes for å finne ut om det var noen problemer med skjøtene i maven. Formen min var fortsatt helt fin, ikke hoven i maven, ikke feber, ikke slapp eller uvel, kunne fortsatt drikke uten problemer, og CT viste ikke noe. Da ble det bestemt at de ville se det an 1 døgn til, og heldigvis; dag 5 kunne jeg reise hjem selv om infeksjonsprøvene fortsatt var høye.

Lørdag kom jeg altså hjem, og det var veldig deilig. Muskelsmertene plaget meg fortsatt veldig, så det var ikke mye jeg orket å gjøre de første dagene og ukene. Jeg måtte konsentrere meg om å få i meg nok væske, ellers lå jeg stort sett på sofaen. Eller, jeg måtte jo levere og hente barn i barnehagen, dra litt i butikken og lage mat til resten av familien, men aktivitetsnivået var veldig lavt. Og sånn fortsatte det faktisk i 5 uker, før muskelsmertene helt plutselig var borte. Og det var så godt å kunne bevege seg uten smerter!

Vekten har beveget seg jevnt og trutt nedover hele tiden, og alle klærne mine er blitt for store. Jeg har kjøpt meg noe nytt, men venter så lenge som mulig siden det går 3 uker før de igjen er for store. Jeg har sluttet med både blodtrykksmedisiner og diabetesmedisiner, sover som en stein om natta, begynt å jobbe igjen og mister ikke pusten av å gå opp en trapp. Jeg kan spise nesten hva jeg vil, men i veldig små mengder, og prioriterer alltid proteiner. De fleste måltidene består nå av ett knekkebrød med proteinrikt pålegg, og middagen består av 1 ss ris/pasta/potetmos og 2-3 ss kjøtt. Grønnsaker er det ofte ikke plass til, og det er en overgang fra tidligere ”slankelærdom” der det skulle utgjøre mesteparten av måltidet. Jeg tåler sjokolade og potetgull i små mengder, og har ikke tenkt å prøve meg på noe mer heller.

Mine mål:
Jeg har vært veldig redd for å sette meg vektmål for ikke å bli skuffet. Med de forventningene kirurgene setter opp vil jeg fortsatt være overvektig når forventet vektnedgang er oppnådd. Jeg håper selvsagt at jeg er av de heldige som går ned mer enn forventet slik at jeg kommer ned i normal BMI. Men uansett vil livet mitt være betydelig bedre enn før, så jeg håper å være fornøyd der jeg stopper.

Mitt første mål er ikke vektrelatert. Jeg har et par knehøye støvletter som aldri har passet. De er kjøpt i en butikk der man kan bestille leggvidde langt utover det man får kjøpt i en vanlig skobutikk, men var allikevel ikke passe. Mitt første mål har vært å passe i de støvlettene til påske, og på bursdagen min 16. mars passet de på den ene leggen! Jeg har fortsatt et par uker igjen på å få de til å passe på den andre leggen…

Mitt andre mål derimot, er vektrelatert. Jeg og barna reiser til Frankrike i mai, og før det ønsker jeg å komme under 40 i BMI. Mitt tredje mål er satt langt fram i tid; til jul ønsker jeg å ha gått ned 40 kg. Sånn som det har gått hittil virker det som oppnåelige mål.

Jeg har ikke tenkt å gjøre om bloggen min til en vektoperasjonsblogg, men siden dette har vært en enorm omveltning av livet mitt som påvirker meg og familien på mange områder måtte jeg nesten gjenåpne bloggen med dette innlegget.